Utenfor allfarvei
Jeg har en deadline. Eller, jeg har flere deadliner på én gang som begynner å haste, men nå prioriterer jeg å jobbe med noe helt annet.
Dette skyldes ikke prokrastinering. Mer som en slags ctrl+alt+del for hjernen når man har for mange faner oppe på en gang. Mange av tekstene jeg skriver har nemlig en eller annen form for bestilling i seg, noe som er helt naturlig for en tekstforfatter. Den siste tiden har jeg levert flere tekster som er utenfor boksen. Kanskje har jeg tatt et par kreative grep som ikke lå i kundens bestilling. I slike tilfeller er jeg alltid veldig nøye på å skrive til kunden at jeg vet jeg har levert noe utenfor bestillingen, men at jeg er åpen for innspill og attpåtil et rungende NEI.
Hittil har det ikke kommet. Men hver gang jeg trykker på enter for å sende av gårde en tekst som er litt.. utenfor allfarvei, om du vil – så kan jeg i påvente av respons dunke meg i pannen og si høyt til meg selv: «Hvorfor er du ikke mer normal, Liv? Da hadde du sluppet disse kvalene, bare skrevet nøyaktig det du får beskjed om. Argh, ta deg sammen, kvinne!»
Svaret til meg selv er som regel det samme. Jeg vil ikke ha slike tekster selv. Betrakt det som et vannmerke. Dyktige fotografer kan ta et portrettbilde av en kunde i et studio helt likt konkurrentens studio. Selv uten et vannmerke eller fotokreditering, vet du hvem som har tatt det. Det kan være ørsmå detaljer; et glimt i øyet eller en posering som viser personligheten.
Min påstand er at den frie, kreative leken må prioriteres. Kanskje spesielt i tider med mye å gjøre. Da er det lett å nedprioritere skapergleden som en gang var spiren til at vi valgte å gå akkurat den yrkesveien. Ofte har jeg tenkt at det er derfor jeg liker så godt dansere, billedkunstnere, forfattere og fotografer. Vi lider og lever og elsker under den samme velsignende forbannelsen, skaperkraft.
I dag måtte jeg bare skrive denne teksten, uten annen ambisjon enn å skrive fritt. Den tok meg 19 minutter, hvor jeg verken tenkte på bestillinger eller andres forventninger. En slags ventil, om du vil. Så neste gang du ser en danser gjøre en skrullete piruett forbi pølsegrillende familier på søndagstur, eller en fotograf som legger ut et ellevilt bilde på Instagram, husk på en ting: Kanskje er det akkurat den rarheten som gjør at de leverer best når det trengs som mest.
