Derfor dreper jeg Sofie
Jeg kjenner Sofie Dahlkvist godt. Jeg vet alt om hennes problemer i ekteskapet og forholdet til barna. Hun bor i en enebolig på Søm i Kristiansand, i enden av en blindgate. Hun elsker Bamsemums, og er lettere nevrotisk. Moren hennes er en voldelig gærning som Sofie har brutt kontakten med. Ofte får hun flashbacks til barndommen. I fem år nå, har jeg levd på innsiden av hodet hennes. Jeg har vært med henne på alt fra små sammenbrudd over endetarmsmark på ungene, til drapsforsøk og terrorhandlinger.
Sofie er ålreit. Ja, hun er faktisk min darling. Og når man jobber mot utgivelse av en roman, er det noen ganger nødvendig å «kill your darlings.»
Det har nemlig skjedd noe. Opp gjennom alle disse bearbeidelsene av manus, har en annen kvinne stått sterkere frem for hvert nye utkast. Der jeg har skrevet om Sofie Dahlkvist og diktert hva hun skal gjøre, har hennes sidekick, den godt voksne Hildegunn Simonsen, gjort akkurat som hun vil. Noen ganger har jeg forsvunnet et sted utenfor meg selv, og bare latt fingrene løpe over tastaturet. Jeg har ikke tatt med Hildegunn på eventyr. Hildegunn har tatt med Sofie og meg på sine eventyr.
Det blir konflikter av slikt. Både konflikter internt i manus (som er bra!), men også konflikter med å løse den overordnede dramaturgien. En protagonist skal ikke dilte etter sin sidekick. Som redaktøren sa til meg: «Du elsker å skrive om Hildegunn, og det merkes.»
Ja, jeg elsker å skrive om Hildegunn. Så mye at jeg velger å skrote de tretti andre utkastene og bygge opp historien helt på nytt. Noen har spurt meg om det ikke er fem bortkastede år med manusarbeid. Tvert imot, tenker jeg. Det kan sammenlignes med å ta en utdannelse. Hvis jeg for eksempel skulle utdannet meg til ortoped, tror jeg de fleste vil foretrekke å bli operert av noen etter fullført utdannelse fremfor første året på skolebenken.
Romanarbeid er ikke noe unntak. Skjelettet skal helst organiseres med riktig bein på riktig plass. Da jeg besluttet å drepe Sofie Dahlkvist forrige uke, kom en enorm lettelse over meg. De strukturelle utfordringene så ut til å ramle på plass da jeg hamret løs på tastaturet for å utarbeide en ny synopsis.
Så, kjære Sofie Dahlkvist, nå er du offisielt død. Fra ord har du kommet - til ord skal du ikke bli. Men tusen takk for alt du har lært meg.
