Helt Texas

Vi vet begge at han skal dø. Denne vissheten har ligget over oss en stund, men som noe ennå på avstand: Til neste år, neste måned, til nød neste uke. Sånn sett er ikke katter stort annerledes enn oss mennesker. Døden melder seg taust når den ikke kommer plutselig. Langsomt trekker den døende seg ut av denne verden og inn i seg selv, vekk fra alle de som elsker en.

I går ble det klart for meg at det er nært forestående. Han heter Texas, min trofaste følgesvenn gjennom 16 år. Jeg har hatt katter før, og alle har vært meg inderlige kjære, men det er noe spesielt med Texas.

Født og oppvokst på Lindesnes blant sjøsprøyt og vind, kom han til meg som en gave jeg først ikke ønsket. Da hadde min lille vims, Max, akkurat blitt påkjørt. Texas var en velment reparasjonskatt. Vi tilbragte den første natten på badegulvet sammen, på varme kabler og i trygg avstand fra husstandens andre katt. Fra da av var jeg solgt.

Texas lå på magen min under graviditetene mine, noe han ikke har gjort verken før eller etter. Da førstemann kom til verden, aksepterte han ham som en del av flokken, og la seg beskyttende ved den lille kroppen. Texas har fulgt meg i livets alle sårbare og viktige faser. Nå er det på tide at jeg følger ham inn mot hans siste.

I skrivende stund har han igjen trukket seg til badegulvet. Han har lagt seg på et sted jeg aldri har funnet ham før, under baderomsinnredningen. Katter liker ikke å dø i andres påsyn. Med øynene halvveis lukket, ligger han med hodet vendt mot veggen.

Denne morgenen fant jeg ham i en pøl av urin.

På én måte er jeg lettet over at det gjør det forestående enklere. Alle som elsker katter, vet at vi som mennesker ikke bestemmer over dem. Det gjør at jeg har nærmet meg denne beslutningen med den respekten som også en katts liv fortjener.

Om under to timer tar jeg farvel med Texas i rolige omgivelser. Betrakt denne teksten som en fraværsmelding for dagen.