Spretten arm og ja-dager
Hver gang det er foreldremøter på skolene til barna, stålsetter jeg meg. Den beklemte stillheten som brer om seg i rommet når FAU- representanter og klassekontakter skal velges, minner om øvelsene i statisk styrke på Mesternes Mester. Du kjenner motstanderne, og følger med dem i sidesynet. Det er en klassisk øvelse i utpsyking. Alt står og faller på hvorvidt du utstråler nok stoisk ro i det klasseforstanderen begynner å fordele vekten på den andre foten, i det som føles som en halvtime.
«Sitt på hånda di nå, Liv», sier jeg til meg selv, og gløtter mot de andre. En svak rykning i armen begynner å melde seg, som om noen fjernstyrer kroppen min og etterlater meg til et passivt vitne idet hånden spretter i været.
Pokker! Der skjedde det igjen. For mitt indre lyder mantraet som ser ut til å prege ukeblader og gjennom stemmene til innflytelsesrike profiler: «Skjerm deg.» «Si nei. Du trenger ikke forklare hvorfor.» Denne verdifulle tiden som skal brukes til tente lys, kafébesøk og de nære ting.
I 2015 intervjuet jeg den gang avtroppende fylkesmann Ann-Kristin Olsen. Jeg glemmer ikke ordene hennes:
– Folk må si mer ja. Mange som snakker om å være utbrent, er ikke engang påtent.
Og la det bare være sagt: Det finnes nok av tilfeller med alvorlig utbrenthet, livskriser og forhold usynlig fra utsiden hvor det er helt nødvendig å si nei uten å kjenne på et forklaringsbehov.
Spørsmålet er hva vi sier nei til alle de andre gangene vi klamrer oss fast til Kamille, og tenker det handler om å ivareta seg selv. Gode opplevelser? Vennskap med mennesker vi ellers ikke ville blitt kjent med? Følelsen av å være en del av et inkluderende samfunn, der det ikke bare er «meg og mine», men «meg og våre»?
De siste ukene har jeg vært i en senvinterboble, hvor hver minste dagligdagse gjøremål har vært et ork. Vaskerommet fremstår som et hi av enslige sokker, og i kjøkkenvasken ligger det sikkert havregrøt fra februar en gang.
Samtidig har jeg blitt spurt om å delta på ting som har kostet mye krefter der og da. Om noen timer skal jeg delta i en panelsamtale i forkant av 8.mars, som handler om kvinnelig gründerskap. Det krever forberedelse og tid jeg føler jeg ikke har, og en del av meg skriker etter en rolig ettermiddag med en spasertur i vårsolen.
– Det er viktig å si ja til spennende ting som har betydning for samfunnet fremfor å sitte på kafe eller gjøre andre private ting som godt kan utsettes.
Jeg hører deg, Ann-Kristin Olsen. Å bidra på de områdene en kan, er ikke først og fremst en plikt - men et privilegium.
