Den egentlige risikoen

Jeg har en venn som jeg betrakter som mitt feministiske idol. Hun går foran i 8.mars-tog, skriver paroler og bidrar med perspektiver i diskusjoner som jeg ikke har reflektert over. Hun er kunnskapsrik, reflektert og en av de modigste jeg kjenner. Hver gang vi diskuterer kvinnesak, lærer jeg noe nytt og kommer ut av «hvit cis-kvinne»-skallet.

Det er lett å føle seg som en dårlig feminist i møte med et slikt engasjement og kunnskap. Når jeg da blir bedt om å sitte i en panelsamtale i forbindelse med 8.mars med tungvektere fra tech-bransjen, krymper jeg meg. Min første innskytelse er å si nei. Deltagerne er minst like kunnskapsrike som henne, og på helt andre felt enn meg.   

Men jeg sa ja. Fordi alle erfaringer og bakgrunner er viktige for å belyse disse spørsmålene.  Under panelsamtalen som fant sted i regi av Innoventus Sør, var et av spørsmålene hvordan vi som kvinner kan ta enda større ansvar for å få opp kvinneandelen i mannsdominerte bransjer som tech. Hvis det er en ting tech- og kommunikasjonsbransjen har til felles, er det mannsdominansen.

Selv erfarte jeg en rekke tilfeller av mansplaining da jeg etablerte mitt AS. Etter min mening er det tankevekkende. Gründerskap er ikke den største risikoen for kvinner. Derimot kan familielivet være det; særlig der kvinnen går i redusert stilling i årevis for å få familiekabalen til å gå opp. En trenger heller ikke være til stede på mange dugnader, runder i FAU eller skoleavslutninger for å se dette demonstrert i praksis. Eventuell restkapasitet utover andre og tredje skift går til kaffekoking - mens fedrene får frigjort tid til å delta på mer uformelle beslutningsarenaer. Eventuelt å legge ned den ekstra timen på jobb som sikrer en forfremmelse.

Vi trenger et skifte i hvordan vi betrakter risiko, og hvordan vi snakker om det i dagliglivet. Å jobbe redusert uten klare økonomiske og praktiske avtaler, kalles ikke «kvinnefella» uten grunn. Mange av de kvinnene som onsdag ikke kan gå i tog med paroler, er opptatt med å kjøre barn til trening, brette klær og har majoriteten av omsorgsbyrden. Ja, jeg kaller det byrden når vi snakker om økonomisk risiko, for det er en byrde den dagen man få møte konsekvensene.

Da har vi ikke engang vært inne på de mer tabulagte, strukturelle årsakene i samfunnet som vanskeliggjør kvinners deltagelse på mannsdominerte arenaer. Jeg mener det blir en ansvarsfraskrivelse at disse faktorene skal være kvinnenes ansvar alene å løse, særlig når vi graver i noen av de mulige årsakssammenhengene:

En femtedel av alle kvinner har vært utsatt for voldtekt, ifølge den nyeste undersøkelsen fra Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress. Tallene om partnervold er også nedslående: Én av ti kvinner har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og én av tjue er voldtatt av partner.

Samme uke kom også Kvinnehelseutvalgets omfattende råd til regjeringen, som viser at fint lite har skjedd siden 90-tallet. Alle de kvinnene som daglig sliter med «usynlige» sykdommer som endometriose og livmorsnedfall, rupturer og stoffskiftesykdom, har ikke ansvaret for å kjempe sin kamp alene.

Der trenger vi mer forskning, mer politisk handlekraft og ikke minst en oppvåkning i dagliglivet – som for eksempel hvordan vi snakker om økonomisk risiko. Å starte for seg selv krever ikke i nærheten av den risikoviljen som kreves for å ta både andre og tredje skift på hjemmebane.  

Men det er en risiko som ennå ikke blir mansplainet.