Blå bane på blå resept
Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt en sterk motvilje mot alle snakkiser som blir en kjempetrend. Som barn nektet jeg å like Spice Girls eller skaffe meg en Tamagotchi, og som ung voksen ville jeg ikke lese Knausgård når alle andre gjorde det. De siste årene har for eksempel vinterbading vært snakkisen som forvandler hvem som helst til hardbarkede friskuser. Trend-aversjonen min ble derfor utfordret da jeg for noen måneder siden fikk jeg et inkluderende og velment spørsmål fra en vinterbader som lurte på om jeg vil være med.
«Nei!» sa jeg.
«Hvorfor ikke?» spurte hun.
«Fordi vinterbadere ikke snakker om annet enn vinterbading,» smalt det ut av meg - til min egen forskrekkelse like mye som til hennes.
Egentlig ligger det jo i ordet. Snakkis. Når en blir hekta på noe som en opplever gir økt livskvalitet, ønsker en å dele gleden med folk en bryr seg om. Problemet oppstår når man forsøker å frelse noen som overhodet ikke ønsker å bli frelst. Dette trodde jeg at jeg hadde god kontroll på selv. Helt til jeg fant Padel.
Midt i den mørkeste vinterdepresjonen, åpnet Just Padel i Lillesand. Sammen med noen venner meldte jeg meg på nybegynnerkurs. Noen ganger er alt man trenger å dælje løs på baller, tenkte jeg, og besluttet å beseire den indre stemmen som advarte mot idrettens voksende popularitet. (Tross alt, jeg leste jo alt av Knausgård i smug noen år senere, rev meg i håret og tenkte «hvorfor har jeg ikke lest dette før?!»)
Ganske raskt tok jeg meg i å komme med spontane «ooooh!», «æææh!», iblandet latterkrampe over egen manglende koordinasjon. Padel kombinerer alt som er deilig og gøy med en sjelden tilfredsstillende opplevelse av den dumpe lyden når racketen treffer perfekt. For ikke å snakke om de fysiske og psykiske helseeffektene av å løpe som en valp etter flyvende baller. Jeg gikk fra en blå sinntilstand til en blå bane, med et resultat så effektivt at det burde vært skrevet ut på blå resept.
Men nå klarer jeg ikke for mitt bare liv å holde kjeft om Padel. Jeg kan høre det selv, hvordan denne non-stop kaklingen i forsøk på å rekruttere nye medspillere er i ferd med å komme helt ut av kontroll. Etter å ha slitt ut venner, naboer og bekjente med boblende ball-entusiasme, har jeg nå også gått løs på totalt fremmede. Det ultimate målet: Alltid ha noen å spille med, i alle fall til jeg får selvtillit nok til å delta på samlinger med likesinnede i turneringer med navn som Americano.
Så jeg meldte meg inn i den lokale Padel-klubben, og la ut følgende melding på Facebook-gruppen: «Hei! Er det flere enn meg som er nybegynner, og trenger noen å øve seg på/med? Nivå: Trolig rævva, Americano er foreløpig kaffe for meg, men har spilt litt tennis.»
Stillhet. Flashbacks til de årene man alltid ble valgt sist i gymmen. Og plutselig var det noen som meldte seg.
Og det var da jeg skjønte det: Endelig hadde jeg funnet min idrett, som bare blir bedre og gøyere jo flere man deler den med. Så neste gang noen spør om jeg vil bli med på vinterbading, skal pipa ha en helt annen lyd.
«Tusen takk for at du spør, det kommer aldri til å skje. Men vil du være med meg på Padel?»
