Bring it on, Staten
Jeg har aldri hatt kontroll på kvitteringer. Da jeg var ansatt i NRK og Havforskningsinstituttet, var reiseregninger et mareritt. Regnskapskontoret sendte alltid regningen i retur med en eller annen uforståelig melding om at hotellregningen måtte splittes for riktig momssats for henholdsvis frokost og overnatting. Kvitteringene lå i en ball nederst i veska blant tyggis og leppestift, knapt nok leselig etter å ha godgjort seg der et par uker.
Staten har opp gjennom årene tjent mye penger på utlegg jeg aldri har fått igjen. (Og jeg vet jeg ikke er alene.)
Min egen bekymring knyttet til å starte firma, var derfor om jeg ville være et surrehode som kom til å levere en klase av kvitteringer i en IKEA-pose 30.desember til nærmest tilgjengelige regnskapsfører.
«Du kan gjøre dette selv,» sa broderen, og pekte på Fiken. «Yeah right,» tenkte jeg, svett i luggen over tanken på alle de timeslange webinarene til Skatteetaten jeg trolig måtte lide meg gjennom.
Jeg har ikke deltatt på et eneste webinar. Det jeg har gjort, har vært å pepre chat-tjenesten til Fiken med konkrete spørsmål fortløpende. De angrer sikkert fryktelig på at de ga meg tilgang til tjenestene. Filosofien har imidlertid vært relativt enkel, i kronologisk rekkefølge:
1) Registrer alt av utlegg med elektroniske kvitteringer umiddelbart i app eller på web.
2) Bruk ting man har hatt utlegg på i punkt 1 for å tjene penger.
3) Når penger er tjent, gjør det som står i Fiken for at Staten ikke skal komme med kjipe overraskelser.
A-meldinger og «nifse» frister som innebærer arbeidsgiveravgift, moms og skattetrekk, står så ettertrykkelig klart og med automatiske påminnelser at en ikke kan bomme.
Det er nesten så jeg gnir meg i hendene over dette systemet. Jeg tar meg i å dagdrømme om at Staten (i dagdrømmen manifestert gjennom en gråkledd mann med hornbriller på nesen) befaler bokettersyn. Kanskje de vil ta meg på kjørebok? Glem det – her er alt loggført ned til minste avkjøring. Arbeidsgiveravgift, moms og skattetrekk? Hah! Trenger ikke sjekke papirene engang. Alt står ned til hvert lille øre på en spesifikk konto.
Jeg vet ikke hva jeg egentlig forventer denne dagdrømmen skal slutte med. Kanskje et diplom fra Skatteetaten med tittelen «Størst fremgang i kategorien håpløst kasus», eller en liten pin på jakkeslaget overlevert personlig av mannen i hornbriller.
Neh. Sannsynligvis ikke. Men til alle de som har vridd seg i Altinn-angst og tenker de aldri kan starte for seg selv: Bring it on. Vi surrehoder kan når vi vil.
