Selfien som uteble
Fjellene skulle ingen steder i barndommen. De lå enten i veien som en motbakke på sykkel, omvei på biltur eller skjold mot vinden. Når havtåken kom fra vest og la seg tjukk og kald midtsommers, var det gjerne fint på «innersida».
Fjell var praktiske eller upraktiske. Aldri innbød de til videre utforskning.
Utforsking var heller ikke på agendaen denne dagen. Forventningene var ikke større enn at jeg skulle gjøre fotojobben jeg kom til Mannen for.
Lukten av sauebæsj og mose var det første jeg kjente da jeg steg ut av bilen. Den blandet seg med en frisk, nesten søtlig duft fra storhavet som minnet om vannmelon. Jeg ble stående bom stille på parkeringsplassen ved Hauklandsstranden og sanse. Blikket festet seg på den hvite og blå dusjbua i kalk.
Uforandret fra barndommens minner, ga det en følelse av at jeg var tilbake i en glemt drøm. Der, rett bak bua, pleide Werner Nilsens buss å stå – den med alle fargene, hvor han solgte iskrem til barn han husket navnet på. Alltid smilende, alltid med en lun kommentar.
Bussen var borte nå. Werner var borte. Tilbake var jeg, i en tretti år eldre utgave. Færre skrubbsår på knærne. Mindre liv i fremtiden. Mer liv i fortiden. Og jeg lurte på: Hadde havet alltid luktet som vannmelon?
Jeg løftet blikket og så fjelltoppen som jeg i mine voksne år fra en annen del av landet, kun hadde observert gjennom selfies fra barndomsvenner.
Det var min første tur dit, og jeg kjente skam overfor den fortrengte nordlendingen i meg selv.
Midtveis i stigningen, skjedde noe. Jeg klamret meg fast. Så havet på nytt, fra en vinkel ingen svaberg på Sørlandet kan skilte med. Solen kastet glimmer over krusningene, før de brøt opp i større bølger på dypet. Der braste de mot hverandre på kreftene av en havstrøm. Midt i strømmen lå en enslig fiskebåt.
Der ble jeg stående og svaie. Hodepinen som hadde meldt seg under morgenens stress, slapp taket. Jeg registrerte tårene først da en spanjol kastet et bekymret blikk i min retning. Han stod med telefonen i hånden, og så på meg på den måten folk gjerne ser på slike som tar til tårene på merkelige steder.
Det jeg kjente, var en overveldende følelse av fred. Freden gikk deretter over i en sorg over ikke å ha kjent noe slikt før, blandet med takknemlighet over å kjenne det for første gang.
Jeg tok ikke opp kameraet. Min «fear of missing out» var ikke rettet mot det som skjedde på skjermen. Da jeg gikk ned igjen, reflekterte jeg over hva det var som hadde utløst kinderegget av motstridende følelser. Kanskje var det fiskebåten, sammen med fjellene.
I møtet med alt det uforgjengelige, kom det forgjengelige så tydelig frem. Fjellene skulle jo ingen steder – men det var jeg som hadde forlatt fjellene.
