Pittelitt dritt med konfetti attåt
Jeg liker ikke nyttårsaften. For mange handler det om sorgene i året som gikk, og frykten for hva neste år har i vente. Andre liker ikke fyrverkeri, festen, eller forsettene som krever forsakelse.
Siden jeg var fjortis og med en skambelagt dragning mot dramatikk av alle slag, husker jeg nyttårsaften 99-00 spesielt godt. Der stod jeg med venner i kulda på Leknes i Lofoten, for anledningen kledd i en futuristisk astronaut-lignende kjole. Nå skulle vi se banker, internett, trafikklys og egentlig hele den digitale verden kollapse i overgangen til selveste FREMTIDEN.
Vi talte ned. Så på hverandre med oppsperrede øyne. Nå folkens, nå skjer det!
Et grisehyl lød i det fjerne. Et stjerneskudd ebbet ut i noe som minnet om en taus fjert. Ikke en eneste liten kjedekollisjon ved Esso-tomta bar bud om at det nye millenniet ville bli spennende overhodet.
Og godt er det. For det hadde ikke vært spesielt oppløftende å titte inn i krystallkula og se terror, kriger, pandemi og en klode på bristepunktet.
Kanskje er det derfor jeg ikke liker nyttårsaften. Når vi fester blikket mot himmelen i krutt og konfetti, aner vi ingenting om hva som venter. Nyttårsaften er dagen der vår menneskelighet og maktesløshet blir tydeligere enn ellers. Og med det også vår dødelighet – for hvem av oss gjør ikke opp et lite regnskap over livet når klokken bikker midnatt?
Har vi hatt et tøft år, løfter vi våre stettglass og sier: «Nå må neste år bli bedre, det fortjener vi.»
Men gjør vi egentlig det? Hadde de fleste av oss fått som fortjent, hadde vi ikke hatt bobler å skåle i engang.
En klok kvinne sa en gang noe ala dette: «Be ikke om en sorgfri tilværelse, men en sterk rygg.»
2023 får komme som den vil. På veien dit vil jeg takke alle som bidro til at 2022 ble året Ordklang så dagens lys. Gjennom utallige gode menneskemøter, føler jeg at jeg har fått mer enn fortjent.
Godt nytt år!
