Om å skape i lek

«En dag går vi to på Norli, og da kommer boken din til å stå der. Det bare vet jeg.»

Hun er ti år. Jeg kysser pannen hennes, klemmer litt ekstra rundt den lille kroppen, og kjenner jeg blir rørt.

Det er nemlig en av de dagene. De dagene hvor hodepinen banker i tinningen, hvor man ikke får ut et ord, hvor man vil hive hele PC-en i veggen etter en lang dag på jobben, og skal skvise inn noen ekstra arbeidstimer med bokskriving. 

Så kommer disse ordene fra datteren min. Hun har skjønt noe: Ord er viktige.

Og hvorfor gidder jeg? På slike dager spør jeg meg selv om det. Jeg skriver ikke fordi jeg vil meg selv vondt – og én ting er sikkert, på slike dager er skriving vondt. I mange måneder kan skriving være vondt, når man går løs på utkast nummer 87 (nei, jeg tuller ikke), og vet at statistikken taler for seg selv: Om lag bare et av tusen manus som de store forlagene får inn, blir utgitt.

Jeg skriver fordi ord er min form for lek. Når jeg slipper meg helt fri, leker med ordene som et barn leker med klosser, stokker om, stabler, river ned og bygger på nytt, skjer det noe magisk.

«Der sitter den», kjenner jeg. Hårene reiser seg på armene. Noen timer kan ha gått uten at jeg har merket det. I de timene har jeg kun eksistert i denne parallelle verdenen. Enten det er skjønnlitteratur eller en kronikk, så er følelsen den samme når man vet det sitter. Kroppen reagerer.

Jeg tror på ord, på viktigheten av dem, og på magien som oppstår når man tør å leke.

Bli med og leke? Følg Ordklang på Instagram og Facebook.