Få motoren i gang
Klokken er 09.25 i ferieuke 2, og hittil i dag har jeg sjekket værmeldingen fem ganger, sett på utallige kattevideoer på Instagram, drukket tre kopper kaffe, gått i ring og gomlet et spann snackstomater.
Jeg har en vanskelig tekst som venter. Det er en tekst jeg har jobbet med i fire år, en roman, og på PC-en ligger over 100 000 ord med redaktørens bemerkninger i sidemargen. Jeg utsetter å gå løs på dokumentet, fordi jeg:
1) Vet jeg blir overveldet av tilbakemeldinger jeg ikke ser løsningen på umiddelbart.
2) Er smertelig klar over at i det øyeblikket jeg gyver løs på neste utkast, forsvinner resten av verden for meg.
3) Vet av erfaring at jeg vil veksle mellom optimisme, selvforakt og noe midt imellom de neste månedene til neste utkast er levert, dag og natt.
Slikt noe er vondt. Man trenger ikke være en profesjonell skriver for å kjenne på prokrastinering, tvil og problemer med å se løsninger.
Kanskje har du det på samme vis om du skal skrive en tekst til en hjemmeside, sosiale medier eller en tale til en førtiårsdag.
Alternativet er ikke å runde Instagrams utømmelige portefølje av kattevideoer. (Jeg har prøvd, det går faktisk ikke.)
Man må rett og slett sette i gang. Derfor bruker jeg en skrivestarter. Du kan se på det som en slags oppvarming, noe som rett og slett aktiviserer rett muskel i hjernen. Målet er at ordene kommer fra hodet og ut i fingrene, ned på papiret. Er en riktig heldig, kan det attpåtil komme noe vettugt ut av det som ikke egentlig er ment for andres øyne.
Akkurat i dag er det denne teksten. Jeg skriver om noe som er så uanstrengt og ærlig at det ikke føles som skrivearbeid. Andre ganger går jeg til magnet-tavlen på gjestetoalettet, der hvor det henger noen hundre ord, trekker noen tilfeldige og setter i gang med å bygge en historie rundt det som faller meg inn. Slike historier er ikke ment for noen andres øyne, men rett og slett for å sette i gang skrivemotoren.
Da jeg gikk på to år på Cappelen Damms krimforfatterskole, gjorde vi noen ganger slike øvelser. Etterpå leste vi teksten høyt for hverandre. Det var ekstremt smertefullt, for da var jeg ennå ikke trent i å spy ut ord som skulle plukkes fra hverandre. På den tiden var enhver tekst en forlengelse av en selv. Kritikk mot teksten kunne derfor føles som en kritikk av seg selv.
I dag vet jeg bedre. I dag vet jeg at når noen har brukt tid på å granske din tekst med lys og lupe, så er kritikken en gave. Teksten blir tatt på alvor. Du blir tatt på alvor.
Og tross alt, det er en ganske fin følelse. Jeg tror jeg er klar.
(Trenger du en skrivestarter i dag? Her er ordene jeg trakk fra magnettavlen i dag: Bilde, gruble, het, sommer, venn, deres, million, kjempe. Sett på stoppeklokken, tjue minutter, og skriv om den deiligste sommerdagen du kan tenke deg ved hjelp av disse ordene.)
