Nerd anno 1998
For noen dager siden ble jeg invitert til «reunion» for avgangselevene ved Buksnes skole. En av initiativtagerne hadde lagt ved vårt klassebilde fra 1998. Jeg brøt ut i ukontrollert latter. Der stod jeg i midten, tre hoder høyere enn de fleste, knipset i et øyeblikk da jeg renset tennene etter lunsj med tunga over fortennene. Sveisen var inspirert av musikkvideoen til «Kiss me» av Sixpence non the richer, men fremstod mer som et forsøk på å ligne Ringo Starrs mindre heldige bror.
Kanskje ikke et ukjent scenario for folk som har blitt invitert til reunion. Likevel satt jeg ikke igjen med en krisefølelse. Jeg var den schtøgge nerden, og levde forholdsvis greit med det. (Bortsett fra på klassefester da, da jeg stod med skospissen i gulvet og så på de kule som danset kveldens siste slowdance til «Det vackraste jeg vet». Jeg var ikke en av dem.) Låten var nok indirekte dedisert til hun som i dag er min bestevenninne - en vakker blomst til venstre i bildet. På den tiden var jeg litt redd henne. Hun hadde den vakreste håndskriften, var en ener på håndballbanen og hadde de kuleste klærne.
Bildet ga meg en følelse av takknemlighet og nostalgi. Den dag i dag kan jeg fremkalle lukten av fuktig tre- og tauverk fra det solide klatrestativet vi ble fotografert ved. Der, i det forblåste havgapet, vokste vi opp i en tid uten andre fysiske forbilder enn de vi så i korte glimt på MTVs musikkvideoer. Fordi jeg alltid hadde vært litt sjenert, ukul og strengt tatt kun interessert i hester, katter og skolearbeid, hadde jeg lært meg å akseptere min skjebne. På fritiden satt jeg under trappa med kattene mine, levde meg inn i fantasiverdener, og leste klassikere av Sigrid Undset.
Det var greit å være den schtøgge nerden. Ikke en eneste gang kan jeg huske at noen kom med kjipe kommentarer. Ikke minst ga det en velsignelse som jeg først nå fatter rekkevidden av: Jeg måtte tidlig lære meg å basere selvfølelsen på helt andre verdier enn ytre faktorer. Det var greit å være litt rar, litt ukul, å ikke se ut i måneskinn.
Jeg viste bildet til min datter. Spontant utbrøt hun: «Herregud, INGEN av dere kunne posere!» Nei, heldigvis kunne vi ikke posere. Og det er jeg ganske takknemlig for.
